DET ER MANGE ÅR SIDEN JEG MØTTE DEG.
HÅPER ØNSKET DITT BLE OPPFYLT.....
TRYLLESTØV
Det var så
mye støy i barndommen min. Jeg var aldri helt trygg.
Jeg vil
fortelle hva som hendte den dagen håpet kom.
Pappa lå
påkledd og sov på sofaen.
Jeg visste
at mamma hadde greid å låse seg inn
på soverommet
kvelden i forveien.
Det var helt
stille. Jeg skrittet over istykkerslåtte møbler
og knuste
glass. Bordet var veltet, fjernkontrollen lå knust
under
vinduet. Donaldbladene pappa hadde revet i stykker
lå spredt utover
teppet. Kniven han hadde truet oss med lå ved
føttene
hans. Jeg tråkket på glasskår.
Ropene fra i
går kom tilbake. Mamma hadde ropt av redsel.
Jeg prøvde å
stoppe han, men ble dyttet vekk.
Så skjedde
det som jeg så gjerne vil fortelle. Fargene rundt
meg forsvant
og alt ble svart-hvitt. Jeg sto foran det store
eikespeilet
i gangen og så hvordan ansiktet mitt ble splintret
opp i
hundrevis av biter.
Jeg gikk
vekk fra speilet, satte meg ved kjøkkenbordet og så ut
av vinduet.
Nede på gata så jeg Mari som gikk i klassen min.
Hun syklet fram
og tilbake og ventet på meg. Med en rask
bevegelse
dukket jeg. Ville ikke at hun skulle se meg.
Ingen måtte
vite.
Fargeløsheten
vår måtte ingen avsløre. Jeg måtte være
som alle de
andre.
Jeg kikket
ned på hendene mine. Klappet de forsiktig
mot hverandre
for å se om fargene kom tilbake.
Så skjedde
det…
Solstrålene
falt inn på kjøkkenbordet. Striper
av sollys
satte farge på hånden min, før den fortsatte inn mot
sofaen der
pappa fortsatt lå og sov. Lyset gled over sofaen
og langs
gulvet mot døra til mammas soverom.
Jeg ville så
gjerne at noen skulle se meg, hvor redd jeg
var, komme
og ta meg vekk, eller at noen med bøtter av
tryllestøv
kunne fargelegge familien min igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar