RØD LØPER OG CHAMPAGNE!


Faklene lyste opp vinterkvelden utenfor Skien Kino i går. Langs den røde løperen sto små lys og viste veien til sal nummer 2 hvor KORUS SØR hadde premiere på filmen " SE MEG- SNAKK MED MEG". En film om samtaler med barn som vokser opp under harde vilkår. Før filmen kommer barna som har vært med i filmen og gitt sine råd om hvordan voksne skal snakke med barn. De vinker mot fotografen og får servert champagne og popcorn.

Stjerner for en dag! Og det fortjener de sannelig etter å ha fortalt foran kamera at utsatte barn er slitne at de trenger venner og voksne som vil lytte. Uka før hadde jeg møtt en liten gutt som hadde vært redd for hva som skjedde hjemme.

" Så modig du er som forteller" sier helsesøster på skolen der jeg var.
" Jeg synes du er modig som spør" svarer gutten.

Tusenvis av barn går med mørke hemmeligheter som de ikke har krefter til å bære alene. Sjela lastet til bristepunktet med brutte løfter, redselsfulle øyeblikk, grådige hender, dødelig taushet og ensomhet.
Følelser og tanker som knytter seg sammen i et tornekratt hvor bloddråper langsomt dekker et lite menneske som skal leve fritt.

Disse bloddråpene skal vi følge og med vennlighet lete etter låste tanker, låste følelser og låste fortellinger. " SE MEG- SNAKK MED MEG" skal være en veiviser til denne gruppen. Ja, filmen skal skinne like klart som faklene utenfor Skien kino i går.

I går spaserte barn fra Folkestad Skole opp løperen.

I tillegg skulle løperen utenfor Skien  også varmet mange andre i går. Der skulle vi invitert inn barn fra barnehager i Skien, Porsgrunn, Tinn, Drangedal og fra alle andre kommuner i Telemark. I lyset fra den røde løperen skulle vi ha tatt imot 5 trinns eleven fra en barneskole i Kragerø og den hengslete tenåringen fra en ungdomsskole i Seljord.

Det er plass til flere på den røde løperen....

17 åringen på Elektro på Skogmo Videregående og 18 åringen som er avslutter siste året på Studiespesialisering på Porsgrunn Videregående.

Enda er det plass til flere.

Vi skulle ønske velkommen på den røde løperen den lille gutten på 1 år som krabber mot kinoen og den gamle damen på 91 som aldri har fått fortalt om sitt liv.

Så skulle vi fylt den største kinosalen i Skien og bedt barna, ungdommene og selvfølgelig den gamle damen om å sette seg på de første radene.

Bakerst skulle vi sitte. Vi som har ansvaret og mulighetene for å gjøre utslitte barn det de trenger for å kunne reise seg og med høy stemme forlange sin rett til et beskyttet liv.

Derfor filmen " SE MEG- SNAKK MED MEG" som du vil finne på nettsidene til KORUS SØR.

GREIT DET, FATTER´N

  

 Små mennesker trenger gode voksne som tar på seg de tunge børene av skyld, skam og tristhet som følger av svik. Små mennesker trenger gode voksne som er så glad i barn at de blir invitert inn i rom hvor overvintrede fortellinger lengter etter å komme ut i varmen og lyset. Viktigere enn noen gang er forstå hvor tungt det er for barn å bære på skuldrene sine tunge bører av skyld. Kom på denne fortellingen etter å ha møtt en kvinne som fortalte om mammaen som endelig skjønte hva hun hadde utsatt datteren sin for gjennom mange år.

Hun fortalte: «Når mamma ba om unnskyldning kunne jeg endelig være bare meg. Behøvde ikke bære mammas skyld på mine skuldre.

God helg til alle!

øivind

På toppen av en bokhylle på rommet mitt hjemme i Langesund balanserer en stabel av gamle avtalebøker.

Foran meg ligger en av de brune avtalebøkene oppslått. 10 februar 1999 klokka 09.00. Første samtale med en mann på 38 som ønsker å møte meg for å snakke om sønnen sin.

- Kan du hjelpe guttungen min, tror du?

Han setter seg tungt ned i stolen ved siden av meg. Tar av seg jakka og lar den falle ned på gulvet.

- Etter at lensmannen ringte vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Har prøvd å snakke med han, men han stikker bare ut og smeller i døra. Får han ikke hjelp nå så kommer det til og gå gærn`t.
- Hvorfor ringte lensmannen til deg?
- Han fortalte at Lars hadde blitt tatt mens han sto og skrapa opp flere biler med en nøkkel.
- Flere biler?
- Ja, og ikke bare en gang. Det hadde skjedd flere steder langs E 18 og lensmannen mistenker han for å ha holdt på en stund. Jeg har ikke peiling på hvorfor han gjør det. Kan du hjelpe han, tror du?

Uka etter møter jeg sønnen hans. Ikke veldig komfortabel med å skulle møte en mann han aldri hadde møtt for å snakke om noe han i utgangspunktet ikke ville skulle bli oppdaget. Etter det første spørsmålet mitt lar han meg komme inn i et rom som har vært forlatt i mange år. Bokstavene som hadde overvintret hos denne unge gutten kikket forundret på hverandre når døra ble åpnet og en liten strime av lys kom inn rommet som hadde vært avstengt så lenge.

- Hva er du så sint og lei deg for?

Bokstavene spisset ørene og begynte langsomt å stille seg i geledd før de lettet og litt opprømte begynte marsjere i en rekke som etter hvert ble ord og avsnitt i en lang fortelling.

- Har du tid til å høre på meg`a?

- Jada. Kom igjen du.
- Jeg vet nøyaktig når det begynte. En lørdag før jul for 6 år siden. Pappa skulle kjøre oss til byen for å handle julegaver. Han ba oss sitte i bilen og vente. Da han ikke kom gikk jeg inn i stua. Jeg skjønte med en gang at det var skjedd noe alvorlig. Mamma lå på gulvet og pappa sto over henne. Hun gråt og ropte.
- Hva ropte hun?
- Husker det som det skulle være i går. Kom deg ut av livet mitt, ropte hun.
- Hva skjedde etterpå.
- Vi handla julegaver, men pappa reiste etter juleaften.
- Blei dere igjen hos mamma?
- Jeg søsteren min blei igjen hos mamma.
- Hvordan var det for deg?
- Vondt
- Vondt?
- Etter den dagen bestemte jeg meg for å straffe pappaen min. Det er han jeg tenker på når jeg tar fram nøkkelen og skraper de bilene.
- Hva tror du skjer om pappa ber om unnskyldning, tror du?
- Ber om unnskyldning? Er du dum eller? Han vil aldri gjøre det.

Jeg blar meg fram i avtaleboka til slutten av mars. Flere samtaler med Lars har passert. 10 mars står det at jeg har avtalt med Lars og pappaen hans. Uka før har jeg møtt pappaen og vi har sammen forberedt denne samtalen. Jeg husker hvor spent jeg var før de kom og sto ved vinduet og så bilen parkere i Storgata. De satte seg sammen i sofaen og begge så mot meg. Før jeg rakk å begynne reiste pappaen seg. Gikk litt ut på gulvet og skøyv bordet litt til side på det trange kontoret for å få plass før han bøyde seg ned på kne foran gutten sin.

- Kjære Lars. Det som skjedde den gangen jeg slo ned mamma var min skyld. Jeg vil be deg om unnskyldning for alt det vonde jeg har gjort mot deg.

Lars reiser seg. Han er så mye større enn faren der han står. Han legger høyre hånda på hodet til pappaen. Stryker han forsiktig over hodet idet han sier stille.

- Det er greit det, fatter`n.

Gjør døren høy

Gjør porten vid

De minste små har dårlig tid.

Små barn som skjuler seg i Aleppo.

Små barn som kommer til landet vårt, men som risikerer utsendelse

Små barn som legger seg i kveld med frykt for grådige hender

Små barn som gruer seg til i morgen

Små barn som trenger beskyttelse.

Små barn som trenger oss....

BLESS THE CHILD.

Tekst: Øivind Aschjem

Melodi: Terje Fuglset

Bless the child you met on the street today

Bless the  child, forgotten,lost and far away

Bless the child, please bother, he`s your brother

Bless the child that seeks for refugee

Bless the child that seeks  comfort on your knee

Bless the child, who cries out why, afraid to die

Bless the child when beating starts again

Bless the child in cold and pouring rain

Bless his morning, bless his night, hold him tight

Bless the child when help is out of sight

Bless the child, and be his guiding light

Bless the wounded child, stand up and fight.

Blessed be the child who is born to night

Give him rest

Give him shelter

Please bother

He is your brother

DET ER MANGE ÅR SIDEN JEG MØTTE DEG.

HÅPER ØNSKET DITT BLE OPPFYLT.....

TRYLLESTØV

Det var så mye støy i barndommen min. Jeg var aldri helt trygg.

Jeg vil fortelle hva som hendte den dagen håpet kom.

Pappa lå påkledd og sov på sofaen.

Jeg visste at mamma hadde greid å låse seg inn

på soverommet kvelden i forveien.

Det var helt stille. Jeg skrittet over istykkerslåtte møbler

og knuste glass. Bordet var veltet, fjernkontrollen lå knust

under vinduet. Donaldbladene pappa hadde revet i stykker

lå spredt utover teppet. Kniven han hadde truet oss med lå ved

føttene hans. Jeg tråkket på glasskår.

Ropene fra i går kom tilbake. Mamma hadde ropt av redsel.

Jeg prøvde å stoppe han, men ble dyttet vekk.

Så skjedde det som jeg så gjerne vil fortelle. Fargene rundt

meg forsvant og alt ble svart-hvitt. Jeg sto foran det store

eikespeilet i gangen og så hvordan ansiktet mitt ble splintret

opp i hundrevis av biter.

Jeg gikk vekk fra speilet, satte meg ved kjøkkenbordet og så ut

av vinduet. Nede på gata så jeg Mari som gikk i klassen min.

Hun syklet fram og tilbake og ventet på meg. Med en rask

bevegelse dukket jeg. Ville ikke at hun skulle se meg.

Ingen måtte vite.

Fargeløsheten vår måtte ingen avsløre. Jeg måtte være

som alle de andre.

Jeg kikket ned på hendene mine. Klappet de forsiktig

mot hverandre for å se om fargene kom tilbake.

Så skjedde det…

Solstrålene falt inn på kjøkkenbordet. Striper

av sollys satte farge på hånden min, før den fortsatte inn mot

sofaen der pappa fortsatt lå og sov. Lyset gled over sofaen

og langs gulvet mot døra til mammas soverom.

Jeg ville så gjerne at noen skulle se meg, hvor redd jeg

var, komme og ta meg vekk, eller at noen med bøtter av

tryllestøv kunne fargelegge familien min igjen.

“ JEG GÅR LANGSOMT HJEM FRA SKOLEN.”

Egal teater hadde pakket ned utstyret etter å ha  vist teaterforestillingen “ Sinna Mann” for over 200 elever ved en barneskole I Sør Norge.

Teaterforestillingen hvor vi møter Boj, Sinna Mann, mamma, Kongen og damen med de tykke brillene som vet alt.

Sammen med helsesøster og sosiallærer satt jeg på et kontor på skolen i tilfelle noen av elevene hadde ønske om å snakke med oss.

Så kommer Boj…

Så kommer fortellingen om et barn som lenge har levd med frykt for pappaen sin.

Langsomt kommer ordene og fortellingen om frykt, tristhet, håp og lengsel etter fred.

En setning kommer jeg ikke til å glemme.

“ Jeg går langsomt hjem fra skolen hver dag. Da blir jeg slått mindre, skjønner du”

Boj bor i din kommune.

Boj er i din barnehage.

Boj er elev ved din skole.

" KAN JEG SNAKKE MED DEG?"


Det fortelles om en gutt på 5 trinn på en barneskole i Telemark. Etter å ha fortalt en lærer om en konfliktfylt situasjon hjemme hos sier læreren:

- Du var modig som turte å fortelle meg dette!

Eleven svarte:

- Det var du som var modig som spurte


Denne fortellingen er det en glede og fortelle etter at jeg i dag har vært så heldig å være sammen med elever ved 8 trinn og lærer på Menstad Ungdomsskole. En skole som tar på alvor at det hver dag kommer elevene inn i skolegården med påkjenninger som barn ikke skal oppleve. kk

Dere skulle vært der og hørt elevene stille spørsmål til Marius som i dag er voksen, men som selv har erfart overgrep og vold, men som i dag står rakrygget og forteller om sine reise. Stillheten i kantina hvor omlag 150 elever var samlet og fikk vite hva overgrep og vold kan gjøre med et lite menneske.

Dere skulle vært der utover dagen hvor elevene dramatiserte scener fra filmen " Sinna Mann" og presenterte det for sine medelever.

Dere skulle vært med i klasserommene og hørt hvor kloke lærerne var i møte med sine elever.

Dere skulle vært på lærerværelset på Menstad Ungdomskole og fulgt samtalene, omsorgen og godheten som lærerne viste når de snakket om sine elever.

Dere skulle vært med på enkeltsamtaler med elever som er slitne, redde og rådville, men som er så glade for å kunne legge fra seg bekymringer som det er utålelig at barn og unge skal bære alene.

Og gjennom gangene på Menstad Ungdomsskole kunne jeg kjenne lukta av nystekte boller hvor noen fant veien til en kurv på lærerværelset.

Lukten av boller, stillheten blant 150 elever i kantina, flotte elever, engasjerte lærere.

Kan en arbeidende pensjonist ha det bedre en onsdag i januar?

DE ALLER MINSTE HAR LAGT SEG NÅ, MEN NOEN ER ENDA OPPE.

EN SANG FOR DE MINSTE BLANT OSS....

VUGGEVISE

Melodi: Terje Fuglset

Tekst: Øivind Aschjem

1

Ingen fare lille barn, jeg skal passe på deg.

Sola nede, månen oppe, timene kan ingen stoppe

Stjernehimmel langt der ute

Hvil ditt hode trygt på pute

2

Tenner pusset, hender vasket, T skjorte med bamser på

Lukk ditt øye, høyre og venstre. Jeg er her og passer på.

Stjernehimmel langt der ute

Hvil ditt hode trygt på pute.

3.

Over stolen henger skjorta, under vinduet står to sko.

Ute er det stille, by og bygd har falt til ro.

Stjernehimmel langt der ute

Hvil ditt hode trygt på pute

4

Blomstene du plukket står i muggen rett ved senga

Det merkes ikke at du tok dem på den store sommerenga

Stjernehimmel langt der ute

Hvil ditt hode trygt på pute.

5

Jeg skal love lille barn, ikke svikte, ikke knuse livet du har fått til gave

Alt skal gjøres, du skal høres

Du er liten, jeg er stor, her i hjemmet hvor vi bor.

Alltid vil jeg være her

Du er god nok som du er

6

Du har sovnet, jeg er stille, vil at du skal få det godt

Vil så gjerne gi det beste som jeg selv engang har fått

Sammen på vår lille jord

Lille barn som skal bli stor

Alltid vil jeg være her, du er god nok som du er